Labradoren i dag ser vi at uoffisielt kan deles i to - en type utstilling og en type working/jakt. Arbeidshunden ser vi ofte som litt smalere i kropp og hode - smidigere og mer atletisk. Vi vil i vårt oppdrett søke om å være innen gitt standard eksteriørmessig, men vil fremelske labradorens gode nese og arbeidslyst både mht jakt og bruksegenskaper. Vi vil også fremme labradorens evne til såkalt " av og på knapp" - dvs et arbeidsjern når det kommer til oppgaver, samtidig som den inne skal søke ro og slappe av. Labrador er også kjent som en fantastisk familiehund - de er svært hengivne ovenfor sin flokk og er ellers en vennlig og imøtekommende hund. Hos oss vil disse egenskapene bli ivaretatt - gemytt og helse vil være 1.prioritet. 

Labrador er en forholdsvis sunn rase, men sykdommer forekommer så absolutt her som hos alle andre populære raser. Det er flere tester som kan tas for å forebygge sykdom på valper. Vi ønsker å teste våre hunder ihht raseklubbens anbefalinger - disse er noe strengere enn NKK sine retningslinjer. HD, AD, DNA-testing samt øyelysing er det vi vil gå for. HD-index vil sjekkes med tanke på kull. Hundens HD-Index vises som et tall hvor 100 er rasens gjennomsnitt og et tall over 100 indikerer at dette individets HD-Index er bedre enn gjennomsnitt for rasen. Rasestandard og beskrivelse av rasen

For informasjon om opprinnelse, standard og utvikling av rasen henviser jeg til RAS:    https://retrieverklubben.no/wp-content/uploads/2016/10/RAS-labrador-endelig.pdf

AKTUELLE DNA-TESTER:  Kopiert fra Norsk Retriever klubb side

Det finnes i dag flere titalls gen-/markørtester for arvelige tilstander som kan forekomme hos labrador. Man kan i tillegg teste for eksteriøregenskaper som pelsfarge, pelslengde og ev form. Ikke alle testene er like aktuelle eller viktige. Oppdretteren bør selv sette seg inn i hva som eventuelt kan ligge på linjene og hva som eventuelt bør testes for. En bærer bør aldri utelukkes fra avl bare fordi den er bærer! En bærer eller affisert vil kun produsere hhv fri og/eller bærere når paret med en som er fri. På lang sikt vil antallet bærere reduseres, men det er særs viktig at man har en helhetlig tilnærming til valg av avlspartnere. Vi anbefaler å se på stamtavler, linjer, type, konstruksjon, egenskaper, temperament, helse og til slutt eventuelt eliminere ift DNA-testing.

Raseklubben har ikke krav om DNA-testing for avl, men vi oppfordrer alle oppdrettere til å teste for PRA, EIC, HNPK (standardlinjer) og i tillegg CNM og SD2 for ft-linjer. DNA-testing er flott og enkelt verktøy som gjør at vi kan unngå noen arvelige sykdommer. Hannhundeiere er pliktig til å opplyse om hunden(e) er bærer(e) eller ei, og bør oppfordre tispeeier til testing i så tilfelle.

Bærere skal ikke utelukkes fra avl da dette hadde medført en kraftig reduksjon av genetisk variasjon og antall hunder som går i avl, noe som er svært lite ønskelig. Kjente bærere kan uten problemer parres mot ikke-bærer.

• PRA (Progressive retinal atrophy)

En langsom degenerering av øyets netthinne som gjør at hunden etter hvert blir blind. Sykdommen debuterer vanligvis når hunden er noen år gammel og kan da også påvises ved øyelysing. Det finnes  flere former av PRA hos labrador, men det er kun den vanligst forekommende formen som det i dag er en gentest for, nemlig prcd-PRA (prcd står for progressive rod-cone degeneration). Begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.

• HNPK (Hereditary nasal parakeratosis)

En arvelig form for tørr nese. Symptomene er ikke til stede hos valper, men begynner ofte i forbindelse med puberteten når hunden er mellom 6-12 mnd. Det viser seg ved at nesebrusken blir tørr og hos noen hunder dannes det sprekker som er smertefulle og kan også blø. Behandling finnes ikke, men det kan hjelpe å smøre nesen jevnlig og bruke en hudkrem med solfaktor om sommeren. Vaselin, propylene glycol elle salisylsyre som inneholder disse ingrediensene ser ut til å fjerne noe av ubehaget.   Foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.

• EIC (Exercise induced collapse)

En nevrologisk sykdom der overføringen av impulser mellom nerver og muskulatur ikke fungerer som normalt, forekommer også hos andre raser enn labrador. Symptomene debuterer som regel hos unge hunder mellom 7 mnd. og 2 år (gjennomsnittlig ved ca. 14 mnd.) og anfallene kommer alltid i forbindelse med intensiv mosjon/trening og høyt stressnivå.

Typisk er en hund som etter 5-20 minutters hard anstrengelse kombinert med ekstrem opphisselse begynner å sjangle i bakbeina og etter hvert ramler over ende. De fleste hundene vil være ved bevissthet hele tiden og det virker ikke som tilstanden er smertefull. Dersom hunden får hvile når den begynner å vise symptomer vil den snart være helt i orden igjen. Det er antatt at mellom 40 og 50% av alle labradorer, uavhengig av type, er enten affiserte eller anleggsbærere. Ikke alle affiserte hunder vil vise symptomer. Begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.

• CNM (Centronuclear myopathy)

Denne sykdommen kalles også for labrador retriever myopati og forekommer i en lignende form hos mennesker. De klassiske symptomene dukker vanligvis opp når valpen er 2–5 måneder gammel. Den går ned i vekt og får en avvikende og litt stiv måte å bevege seg på pga. en generell muskelsvekkelse. Musklene utvikler seg ikke normalt og valpen vokser derfor heller ikke som normalt. Musklene svekkes mer og mer og hunden viser en unormal og nedhuket kroppsholdning og unormale bevegelser. Etter hvert får hunden også problemer med luftveiene og må som regel avlives. Denne sykdommen er oftest konstatert etter ft-linjer. Begge foreldrene må være bærere eller ha sykdommen for at avkommet skal kunne bli affisert, dvs. at det er et recessivt anlegg.

• SD2 (Skeletal dysplasia 2)

SD2 er en tilstand som forekommer hyppigst i ft-linjer. Dysplasi i skjelettet er en recessiv nedarvet sykdom som gir defekter i veksten av ben og brusk, dette leder til uforholdsmessig dvergvekst. De lange knoklene påvirkes mest, mens lengden og dybden av kroppen er normal. En voksen hund med uforholdsmessig dvergvekst er tettbygget med alt for korte ben. Det er sjeldent andre problemer som følger med denne tilstanden. SD2 er genetisk forskjellig fra RD/OSD (retina dysplasi/ oculoskeletal dysplasi), en form for dvergvekst som fører med seg en rekke alvorlige helseproblemer.

Del denne siden